stralau |cs032








































Für Stralau (CS 032) kam es zu einer Begegnung von BERTRAND DENZLER am Tenorsax, AXEL DÖRNER an Trompete & Computer, DANIEL ERDMANN an Bariton- & Sopranosax, MICHAEL GRIENER an den Drums und GÜNTER MÜLLER mit seinem Arsenal aus Ipod, Minidisc, Selected Percussion & Electronics. Während die Namen Müller, Denzler und Dörner regelmäßig in den Spalten von BA auftauchen, musste ich bei Griener etwas nachdenken, bis mir sein Gastspiel auf dem No Idea Festival (-> BA 46) einfiel. Die Flötistin Sabine Vogel, die ihn bei diesem USA-Trip begleitete, ist auch in den Quartetten BenNemsiOro und Schwimmer an seiner Seite zu finden. Daneben ist Grieners Perkussion auch fester Bestandteil von Rolf Sundmanns Club der Visionäre, auf dessen Agenda Soundtracks für Stummfilme und Hörspiele stehen. Der 1973 in Wolfsburg geborene Erdmann andererseits spielt sein Saxophon in den Quartetten Erdmann 3000 und Günter Adler oder in Eric Schaefer‘s Demontage und Michael Thiekes Dok Wallach. Über Thieke und Schwimmer war so bereits ein Kontakt nach Lisabon geknüpft. Selbst bei einem Tentett aus Bläsern und Perkussionisten würde ich im Kontext von Creative Sources kein Gerumpel & Getröte in XL erwarten. Die Frage ist daher bei diesem Quintett nicht wie, allenfalls wie zart sie ihr gemeinsames Gespinst aus feinen Geräuschfäden weben. Die auf dem Cover abgebildeten Deckenlampen bringen eine Lichtmetaphorik ins Spiel, die Imagination von elektrostatischem Knistern und kaum hörbarem Rauschen. Alle fünf operieren virtuos mit den Nanotechniken der Beinahestille, die passagenweise fast drückend im Raum lastet, während die Ohren zu Radioteleskopen mutieren. Es gibt viele Schulen, dies hier ist eine Schule der Aufmerksamkeit, der Sorgsamkeit nicht für den Hörsinn allein. Die elektroakustischen Mikroraum- & Zeitverschiebungen sind eine synästhetischer Flirt mit allen Sinnen, um das kaum Hörbare zu riechen, das Unsichtbare zu greifen. Rigobert Dittmann (Bad Alchemy)

[…] One person more is on the disc by Bertrand Denzler (tenor saxophone), Axel Dörner (trumpet, computer), Daniel Erdmann (baritone and soprano saxophone), Michael Griener (drums) and Günter Müller (ipod, minidisc, selected percussion, electronics). These five persons move along silent lines in their music […]. Quite regular modern improvisation. […] Frans de Waard (Vital)

Recorded in 2003 at Stralau 68 (Berlin), this 54-minute single-track cd is a remarkable recording of an improvised session by Bertrand Denzler (tenor saxophone), Axel Dörner (trumpet, computer), Daniel Erdmann (baritone and soprano saxophones), Michael Griener (drums) and Günter Müller (ipod, md, selected percussions, electronics). As austere as the cover photos, "Stralau" gradually shifts from the initial low-end blows to more frantic passages of screeching reeds and metallic percussions, then settles, in the second half, to a nebula of crackling electronics. I guess no major editing has occurred, so let's say this was a particularly tight and inspired performance, where all musicians did know how to self-distribute their own spaces. As with many recordings of Müller's, the electronic element adds a sort of spiderweb cohesiveness even to the most rarefied moments. Eugenio Maggi (Chain DLK)

Slightly confusing nomenclature here, since the machine read-out claims this called The Miracle Centre and A Course in Miracles and gives the single, 54 minute track as “You Are The Power”, none of which appears on the scanty, but beautifully designed sleeve. They are miracle workers, these five, conjuring long drones, whispery haunted house noises and horn blares out of saxophones (Bertrand Denzler and Daniel Erdmann), trumpet (Axel Dörner), drums (Michael Griener) and Günter Müller’s psychic researcher’s kit of iPod, minidisc, percussion and electronics. If the performance title is kosher, it’s well chosen. This is music that throws considerable responsibility back to the listener. Make what you will of these haunted sounds, they shapeshift and reform with each fresh playing. Sometimes the horns sound lost and mournful, other times quietly affirmative; at others again, they simply disappear into Müller’s sweet fog of effects. One of the freshest sounds of the season and definitely a keeper. Brian Morton (The Wire)

There is a fascinating sense of restrained disorder in certain sections of Stralau where every component of the sound struggles for disengagement, yet all of these potential forms of freedom are somehow coerced into a single oscillation of powerful clusters that are even more oppressive than the silent reproaches of heartless guardians. The musicians do what's in their possibility to subvert the status quo, finding new contact points in imaginary intercourses where spiritual fusion remains just a dream, shattered by the radiations of a futureless claustrophoby; no source remains recognizable, as winds and electronic activities try restoring a communication link with an unlikely ground control whose windows are shut up since years. After many uncomfortable moments, an almost unpregnable silence is broken by the slow breathing of someone entering the room with measuring instruments: suddenly the low frequency blob stands and walks again, restoring the monstrous order of massive vibrational dominions where no chance of seeing even the faintest light is allowed. In its obscure questioning, this is one of those improvisations deserving repeated listening to fully appreciate its message; it's also the darkest sounding Creative Sources release. Massimo Ricci (Touching Extremes)

Stralau (Creative Sources 032) is a long improvisation is credited to tenor saxophonist Bertrand Denzler, trumpeter Axel Dörner, baritone and soprano saxophonist Daniel Erdmann, drummer Michael Griener, and the ubiquitous Günter Müller (on iPod, md, selected percussion, and electronics). It’s music that confronts two challenges head-on: first, the long form improvisational course, and second, the use of basically conventional instrumentation in such spare, non-idiomatic playing. Griener is something of a wild card here, as his subtle rattlings and reverberations link up with Müller to provide a continually adapting bed of sound. In this kind of context it’s very, very difficult to adapt wind instruments (saxophones in particular, I think) to music which aims to avoid conventional gestures and expressions. These players, especially Denzler and the masterful Dörner, pull it off quite well. It’s not as if they really want to efface themselves, but rather to dissolve conventional boundaries. For while you hear a sudden thwack or scrape, a jagged blast of feedback or horn howl, what really compels is the overall sense of merging. True, that could be said of many recordings. Stralau, however, has a kind of fractiousness or an edge to it that lifts it above the dreamily commonplace. Jason Bivins (Dusted Magazine)

Arès l’écoute de Metz sur le même label, je suis un peu curieux du résultat de cette rencontre. Un rassemblement helvético-berlinois dans lequel prédominant les sdons électroniques de Günter Müller durant un long morceau de concert de 54 minutes et 11 secondes. Stralau 68 est un lieu de Berlin où le percussionniste Michael Griener a réalisé l’enregistrement. On devine à peine ses interventions dans l’ensemble ultra collectif, tout comme les anches de Daniel Erdmann et de Bertrand Denzler et la trompette d’Axel Dörner. Ce dernier double au computer. Outre ses selected percussions et electronics, Müller est crédité à l’ipod et au md. Ou serait ce md. selected percussions? Toutes mes excuses, chers lecteurs, mais comme j’aime un certain mystère de temps en temps, je laisse la question ouverte. Ouverture comme cette musique dans laquelle flottent des petits coups de vents dans les tubes qu’on a du mal à attribuer à l’un ou à l’autre.
Comme je l’ai déjà expliqué dans l’article paru sur le label Creative Sources, vous pouvez metre le son au volume 4 ou 5 voire plus et vous serez récompensés par les infimes details sonores de cette musique aussi volontaire et collective qu’accidentelle. Un réseau de matières en suspension où se dessinent les traces du geste du musicien et que vient troubler une montée électrique soudaine. […] Un moment sonore à apprécier de toute façon selon vos inclinaisons personnelles. Jean-Michel van Schouwburg (Improjazz)

Creative Sources er for tiden ikke bare et av de mest produktive plateselskapene der ute – med om lag 20 utgivelser så langt i år, og enda 10 flere på vei – men også et av de musikalsk sett mest utfordrende. Blant alle de sjenerøse forsendelsene med CS-utgivelser jeg har mottatt fra labelbestyrer Ernesto Rodrigues, er det kun et fåtall som ikke på en eller annen måte har noe vesentlig å formidle. Selvsagt er det enkelte produksjoner som skiller seg ut, står frem med spesifikke kvaliteter og tydelig identitet. Til disse hører både ”Istmo” og ”Dining Room Music” (se nedenfor), og ikke minst ”Stralau”, en plate som ved første gjennomlytting kanskje kan virke uunselig, men som etter hvert, med sin riktignok nokså lavmælte, men ualminnelig raffinerte og presise diskurs, fremstår som en potensiell klassiker. Bertrand Denzler (saksofon), Axel Dörner (trompet, computer), Daniel Erdmann (saksofoner), Michael Griener (trommer) og Günter Müller (ipod, minidisc, perkusjon, elektronikk) utgjør kvartetten hvis meddelser fungerer som en effektiv påminnelse om at det nye og ugjorte ikke er det eneste etterstrebelsesverdige; både når det gjelder konstruksjonen eller formen, og materialene, det vil si lydene og deres fravær, følger ”Stralau” oppkjørte løyper. Etter en hovedsakelig episodisk og abrupt formulert innledning med gurglende saksofoner og støtvise utslipp av elektronisk veske og røyk, blir innleggene gradvis lengre og strukturen mer lineær. Frem til om lag midtveis er intensiteten varierende, uten at musikken mister fokus; i perioder med vekslende varighet holdes den i stødig bevegelse av en i bakgrunnen diskret plassert pulsator. Så, i det 26. minutt, er det som om noen fjerner lokket på en trykkoker; et nesten magisk øyeblikk der den oppsamlede energien slippes løs og forener lydene, ikke i kaos, men kontrollert fremoverrettet flukt. Hendelsen kan til dels fungere som portal til platens andre del, som i kontrast til denne resolutte inngangen, i all hovedsak er et forum for detaljert drøfting av stillhetens vesen. Først henimot avslutningen drives lydene igjen mot en høyere grad av synkronisert progresjon. ”Stralau” bruker tid på sine formuleringer – uten å bli omstendelig, derfor er det avgjørende at lytteren har tålmodighet i møte med den. Bare slik unngår man å gå glipp av dens delikate hemmeligheter. Noen vil kanskje hevde at den elektro-akustiske improvisasjonen som sådan fordrer spesielle lytteregenskaper, med nettopp tålmodighet blant de mest elementære. Det forholder seg likevel slik at også innenfor denne sjangeren er det noen utgivelser som skjuler og gjemmer på mer andre. ”Stralau” er definitivt årets esoteriske høydepunkt. Frank Messel (Disquieting Duck)

Em concerto em Stralau, 68, Berlim (local entretanto encerrado), em Agosto de 2003, Bertrand Denzler (saxofone tenor), Axel Dörner (trompete, computador), Daniel Erdman (saxofones soprano e barítono), Günter Müller (ipod, mini-disc, percussão e electrónica) e Michael Griener (bateria). Cinco nomes maiores da improvisação livre moderna europeia, especialistas do tratamento em directo do detalhe sonoro, exploram longas extensões horizontais que atravessam todo o espectro, tecem teia e trama de complexa urdidura, fundem sopros, sons digitais, percussão e processamento sonoro, com flexibilidade na articulação das ideias e apreciável interesse estético. A preparação desenvolve-se em movimentos de quase silêncio surgidos do nada, que crescem e se transformam em picos intensidade súbita, posto o que abandonam a panorâmica e desaparecem no espaço. A concentração e a sabedoria na gestão da mistura tímbrica versus tecitura textural, fazem o resto do trabalho, transformando o que à partida poderia parecer uma peça de difícil digestão numa viagem de interesse crescente por paisagens coloridas e variadas. O eixo principal de Stralau (2005) resulta do confronto entre as matrizes acústica e electrónica, e da aparente relação dialéctica entre elas, que se cria e resolve tanto pela via da oposição, como pela convergência, construída a partir de um elaborado equilíbrio de formas e proporções, tudo feito em tempo real, sem recurso à magia da produção em estúdio. É muito interessante observar a maneira como os cinco músicos diluem as fronteiras entre um tipo de abordagem instrumental dir-se-ia mais convencional, e outro que se poderia designar por não-idiomático (nesta acepção, o trabalho dos britânicos e veteranos AMM, poderia considerar-se o antepassado musical e ideológico directo da preparação montada em Stralau), de tal modo que questões como a de saber quem está tocar o quê, assumindo-se como um problema negligenciável, ainda assim, passa a ser de difícil resposta. Os talentosos Bertrand Denzler, Daniel Erdman e Axel Dörner, longe do tradicional papel atribuído aos sopros no combo de jazz, género que também praticam com assinalável sucesso artístico nos vários grupos em que participam, assumem aqui o discreto papel de eficientes gestores de intensidade, ao lograrem sustentar a tensão durante toda a duração da peça, a rondar a hora. Percussão sibilina e electrónica restolhante completam um quadro geral em a ilusão é quase perfeita: tremenda actividade sonora com um mínimo de notas, silêncios, sons esparsos e fragmentos angulosos intrincadamente ligados entre si, sem recurso a loops ou outro tipo de repetições – sensação de movimento constante sem sair do mesmo sítio. Grande trabalho, um dos melhores que ouvi na Creative Sources. Eduardo Chagas (Jazz e Arredores)